En helgen er en som har blitt anerkjent for å ha en eksepsjonell grad av dyd og hellighet. Katolsk teologi fremhever helgenenes rolle som forbilder og forbedere.
Begrepet helgen originerte i kristendommen, spesielt katolismen, og ble opprinnelig benyttet om personer som var døpt og hadde «herren» i seg, da de kunne sies å være hellige. Men etterhvert ble det et behov for å ære mennesker som hadde levd et særdeles hellig og gudfryktig liv. Spesielt de som døde som martyrer som resultat av forfølgelse av deres tro ble æret som helgener. Etterhvert ble også mennesker som ble fengslet på grunn av sin tro kanonisert som helgener
I Senere tid ble det også vanlig å kanonisere spesielle personer som har etterlevd troen på en heroisk måte og at flere mirakler har funnet sted på vedkommendes forbønn.
Kanonisasjon er prosessen for å erklære helgener. I dag har paven enerett på å erklære kanonisering, mens historisk sett var det en oppgave som hørte til den lokale kirken. Saliggjøringsprosessen er en lang og krevende prosess, der flere betingelser må være oppfylt for å kunne erklære vedkommende for salig, for så etter videre undersøkelser bli kalt hellig. Disse strenge reglene har ført til en sterk reduksjon i kanonisasjoner. Pave Johannes Paul 2 kanoniserte dog over 500 personer i løpet av sin tid som pave i forhold til kun 211 kanonisasjoner i årene 1588 til 1972.
Den katolske kirke opererer med over 1000 helgener, hvorav 7 norske med Olav den hellige som den mest berømte norske helgenen. Han ble kanonisert ett år etter at han døde under slaget ved Stiklestad. Siden han døde for å kjempe for kristendommen ble han sett på som martyr. De mest berømte helgenene er dog utvilsomt Maria og apostlene, og spesielt Peter. Det ble vanlig å ære helgener med valfarter til gravstedene, og spesielt st. Peters grav i Roma.